I desember 1997 ble Kyoto-avtalen/-protokollen skrevet. Det er en protokoll til Klimakonvensjonen fra Rio-konferansen i 1992 som tok for seg miljø og utvikling. Målet er å “stabilisere mengden drivhusgasser i atmosfæren på et nivå som vil forhindre klimaendringer”. Den sier at alle i-landenes samlede klimautslipp skal, fra 1990 til 2008-2012, reduseres med 5,2 %. Partene med de største individuelle reduksjonene i avtalen er USA, som skal redusere med 7 %, og Japan med 6 %. EU skal til sammen redusere utslippene med 8 %. Resten av i-landene må redusere utslippene med rundt 5 %.
Gassene som omfattes av protokollen er karbondioksid (CO2), metan (CH4), lystgass (N2O), hydrofluorkarboner (HFK), perfluorkarboner (PFK) og svovelheksafluorid (SF6).
Avtalen tar hensyn til opptaket av klimagasser av planter og trær og trekker den antatte mengden som blir tatt opp av skog fra reduksjonskravene.
Avtalen kunne ikke tas i bruk før minst 55 land som hadde til sammen 55 % av CO2-utslippene ratifiserte den. Under Bill Clinton gikk det amerikanske senatet enstemmig imot ratifisering av protokollen. George W. Bush sa i 2001 at de ikke kom til å gjøre det på grunn av at det vil skade næringslivet og at det var urettferdig at de kraftig voksende landene som Kina ikke trengte å redusere utslippene.
I 2005, året etter at Vladimir Putin ratifiserte protokollen, trådte den endelig i kraft. Den er nå støttet av 176 land. 36 av disse pluss EU som en helhet er nødt til å redusere utslippene sine. Alle u-land fritas fra reduksjonskravene, men må gjerne overvåke og rapportere sine utslipp. I-land er pålagt reduksjon.
Ett hvert i-land som ikke når kravene blir pålagt å betale en viss mengde penger for hvert tonn av drivhusgasser de slapp ut for mye i perioden 2008-2012. Større utslippskvoter kan kjøpes fra u-land hvis et “drivhusgass-prosjekt” er iverksatt i det landet.
Det kan virke som om Norge er på vei i helt feil retning, ettersom våre klimautslipp har økt med 80% i perioden 1990-2004.
–Even
